Henningsvær, kjent som «Lofotens Venezia,» er et levende fiskevær som bærer på flere hundre års historie. Dette lille tettstedet i Vågan kommune ligger ytterst på øyene Heimøya og Hellandsøya ved spissen av Austvågøya. Med sin dramatiske beliggenhet, omkranset av hav på alle kanter, har Henningsvær alltid vært knyttet til fiske og til naturens krefter.

Historien om Henningsvær begynner på 1500-tallet, da vi finner de første skriftlige bevisene på bosetting i området. Dokumenter fra 1567 viser at tidlige innbyggere, som Biørnn Olszenn og Oluf Bardorszen, betalte skatt i form av fisk, noe som peker på stedets tidlige rolle som fiskevær. På slutten av 1700-tallet og gjennom 1800-tallet begynte Henningsvær å vokse. Fisket fikk et kommersielt preg, og Henningsvær utviklet seg raskt til et viktig knutepunkt for fiskeindustrien, spesielt da internasjonale markeder for norsk fisk vokste.

Mot slutten av 1700-tallet tok Jørgen Zahl over som væreier, og dette la grunnlaget for videre vekst. Zahl ble etterfulgt av Lars Nicolai Rener, som bygde rorbuer og fasiliteter for fiskerne. Men det var Jens P. B. Dreyer, Henningsværs siste væreier på 1800-tallet, som virkelig satte sitt preg på stedet. Under Dreyers ledelse vokste Henningsvær både i størrelse og betydning. Han sørget for utbygging av alt fra salterier til rorbuer og klarte å utnytte stedets strategiske beliggenhet til det fulle. Historien sier at han sikret eierskapet til Henningsvær ved å gifte seg med stedatteren til den tidligere væreieren, og på den måten fortsatte utviklingen som skulle gi Henningsvær status som et av Norges viktigste fiskevær.

Ved folketellingen i 1769 var det kun fire fastboende i Henningsvær, men innen 1875 hadde folketallet vokst til 235. Denne veksten reflekterte stedets økende rolle som fiskevær. På 1900-tallet, og spesielt etter byggingen av en molo i 1934 som koblet de sørlige øyene sammen, ble Henningsvær et naturlig valg for fiskeflåtene. Moloen ga fiskerne en trygg havn og bidro til å etablere Henningsvær som et dominerende fiskevær i Lofoten.

Etter andre verdenskrig var fisket eventyrlig godt, og i 1950 nådde befolkningen sitt høydepunkt med nesten 1000 innbyggere. På den tiden var Henningsvær fylt med trandamperi, hermetikkfabrikker, fiskebruk og små butikker, og under lofotfisket kunne det ligge tusenvis av fiskere i havnen. Men etter denne perioden med storhet fulgte en gradvis nedgang, og folketallet stabiliserte seg på et lavere nivå på 1990-tallet.

Veiforbindelsen til fastlandet, som kom i 1980-årene, brakte Henningsvær nærmere resten av verden. Med Henningsværbruene, som åpnet i 1983, ble det ferjefri forbindelse til Lofoten, og fra 2007 også til resten av Norge gjennom Lofast. Dette har gjort Henningsvær til et attraktivt reisemål, og turismen økte i takt med at flere besøkte stedet for å oppleve det autentiske fiskeværet og de dramatiske omgivelsene.

I dag lever Henningsvær som et levende samfunn der både fiskeri og turisme står sentralt. Moderne Henningsvær har gallerier, kafeer, hoteller og restauranter, og besøkende kan fortsatt se fisk som henger til tørk og rorbuer som vitner om den lange fiskehistorien. Selv om det i dag kun er et par aktive fiskemottak, håndterer disse store mengder fisk, og tørrfisk fra Henningsvær er fortsatt en ettertraktet eksportvare.

For de som kommer til Henningsvær i dag, ligger sjarmen i kombinasjonen av historien og det pulserende livet som nå preger fiskeværet. Her kan man vandre i gatene, besøke gallerier og kafeer, og oppleve et stykke levende historie omkranset av Lofotens mektige natur. Henningsvær står som et tidløst eksempel på hvordan kultur og næring går hånd i hånd, og er en påminnelse om hvordan naturen og tradisjonene fortsatt former livene her ytterst i havgapet.